Teori

Skriveprosessen

Når du får en oppgave som skal besvares skriftlig må du gjennom en rekke faser: disse fasene definerer vi her som en skriveprosess.

Uansett hva slags oppgave du har fått og hva slags tekst du skal forfatte trenger du kompetanse - ikke bare om faget relatert til emnet du skal skrive om, men også om det å skrive.

| Toppen av siden |

Teksttrekanten

Når du skal skrive en fagtekst trenger du kompetanse om følgende:

• Hva er formålet med skrivingen?
• Hvem skal lese teksten?
• Hva er de sosiale og kulturelle rammene for skrivingen?
• Faget eller emnet du skal skrive om
• Språket du skal skrive på
• Oppbygning og strukturering av tekst
• Gramatikk
• Gjeldende standarder for å identifisere referanser, noter osv.

I en tekst sier vi gjerne at skriveprosesessen utvikler seg fra store trekk til detaljer, fra et globalt til et lokalt tekstnivå. Dette prinsippet illustreres gjerne i en trekant.

Teksttrekanten

Hva er viktigst: Innhold eller struktur?

I tekster som er underlagt en standard og/eller definert struktur vil denne være viktigere (høyere opp) enn teksten. Ellers vil gjerne strukturen i et dokument være underlagt og kanskje bestemt av kontekst.

Modellen skal forøvrig ikke illustrere at det ene nivået er viktigere enn det andre. For å kunne produsere en god tekst er det like viktig å meste språk og gramatikk som det faglige emnet det skrives om.

| Toppen av siden |

"Tenkeskriving" og "Presentasjonsskriving"

I boken "Skrive for å lære" definerer forfatterne Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel to typer skriving:

• "Tenkeskriving" - uformell og utforskende skriving for å utvikle egen tenking rundt et gitt tema
• "Presentasjonsskriving" - formell skriving med det formål å kommunisere og presentere et gitt emne for leseren

De to skrivetypene glir over i hverandre, og kan utdypes i følgende oversikt.

| Toppen av siden |

Hvordan komme i gang

Det er ikke alltid det er like lett å komme i gang med en ny skriveoppgave.,selv om blanke ark og fargestifter er tilgjengelig i rikt monn. Ulike "unnskyldninger" kan benyttes for å utsette starten:

• Jeg må sette meg inn i all aktuell faglitteratur først for å skaffe meg en oversikt over emnet.
• Jeg må lære meg alt om produktet først.
• Jeg må sette opp en disposisjon først.
• Jeg må vite hvem jeg skal skrive for (målgruppe).
• Inspirasjonen mangler...
• Har ikke tid akkurat nå.

Når det gjelder faglitteratur kan det godt tenkes at det er nødvendig å pløye gjennom noen sider, men ofte vet du ikke kanskje hvilken faglitteratur du må ty til, og hvor mye, før du er kommet i gang med skrivearbeidet. Inngående kjennskap til produktet du skal beskrive trenger du faktisk ikke. Begynn med det som er enkelt og innlysende, og jobb deg nedover i kompleksiteten samtidig som du innhenter informasjon.

Bruken av disposisjon er oppskrytt. På skolen lærte vi at det var viktig, og hvis du er vant til å gjøre det er det ikke feil. Det kan være en fordel hvis du skal skrive en håndbok i henhold til en standard (f.eks. NS 5820), men da får du også disposisjonen "gratis" fra standarden. Med moderne tekstbehandlingsverktøy er det ikke vanskelig å la dokumentets disposisjon falle på plass av seg selv basert på konteksten. Dette gjelder spesielt hvis du skriver emnebasert.

Kjennskap til målgruppen er utrolig viktig, men det behøver heller ikke hindre deg i å starte. Justeringer som følge av endret målgruppe betyr som oftest at du må legge til eller trekke fra informasjon. Har du mot formodning skrevet "for mye" eller for detaljert for en gitt målgruppe kan du når som helst i skrivearbeidet skjule overflødig informasjon ved å sette på en "condition".

| Toppen av siden |

Definer problemstillingen!

Det første du må gjøre når du får oppgit et emne du skal skrive noe om er å konkretisere en problemstilling.

Hvis du skal skrive en artikkel eller en annet relativt kort tekst er det viktig å avgrense emnet. Du må dele emnet ditt inn i konkrete tema, og deretter velge hvilke tema som skal belyses grundig, og hvilke som eventuelt kort skal nevnes. For å komme i gang kan du da gjerne definere for deg selv:

• Navngi emnet ditt: Hva er det egentlig jeg skal studere eller undersøke?
• Still spørsmålet: Fordi jeg ønsker å finne ut...
• Grunngi hvorfor: Fordi jeg vil forstå...

Spørsmålet er å forklare hva du skal skrive om - det er emnet ditt, hva du ikke vet om det - det er spørsmålet ditt, og hvorfor du ønsker å vite om det, det er grunngiving for å undersøke det [Booth m.fl.1995]

Hvis du skal skrive større tekster - f.eks. en håndbok - vil du se at du ikke får en problemstilling å takle, men som oftes flere. Det er fordi ulike tema i en håndbok har ulike formål, og gjerne også ulike målgrupper. Hver av disse har egne behov som gjør at du må vurdere problemstillingene avhengig av konteksten. Skal du for eksempel beskrive hvordan du lader en barbermaskin er problemstillingene:

• Når må barbermaskinen lades? (Hvordan vet jeg det?)
• Hvordan kan jeg lade barbermaskinen?
• Hvor kan jeg lade den?
• Hva slags utstyr trenger jeg for å lade den?
• Er det noe jeg må passe på eller være forsiktig med når jeg lader den?
• Hvordan vet jeg at den er ferdig oppladet?
• Hvor lang tid tar det å lade den opp?

Hvis du i en teknisk detaljert manual skal beskrive innstillinger på et apparat er det også viktig å huske på de grunnleggende problemstillingene som leseren møter:

• Når skal leseren endre innstillingene: Hva er vitsen, og hva oppnår han?
• Hvordan endrer leseren innstillingen?
• Hvilke valgmuligheter har han, og hvilke konsekvenser har de ulike valgene?

Ved å formulere tydelige problemstillinger vil du gjøre det enklere for deg selv å skrive. Det blir enklere å avgrense teksten, gjøre den kortere, og mer "rett på sak". Både du og leseren vil lettere se hva som er relevant og irrelevant, og du vil raskere finne ut om informasjon mangler.

| Toppen av siden |

Struktur

Teksten din må ha en struktur, og den må være konsistent. I en teknisk manual finner vi strukturbegrepet på to plan:

• Bokas struktur, dvs hvilke kapitler den inneholder og i hvilken rekkefølge de kommer
• Kapitlenes struktur, dvs hvordan hvert kapittel er bygget opp med introduksjon og underliggende seksjoner

Bokas struktur blir ofte definert i den disposisjonen du setter opp før du begynner. Disposisjon er ikke "påbudt", men kan være lurt hvis du er nybegynner, da får du en oversikt over hvilke emner du må dekke. Nasjonale og internasjonale standarder gjør gjerne denne jobben for deg. Skal du for eksempel levere en teknisk manual til det norske Forsvaret kan du forvente et krav om at du skal følge Blankett 5008. Denne "blanketten" er et dokument som definerer hvilke manualer Forsvaret vil ha, hva som skal stå i de forskjellige manualene, og i hvilken rekkefølge informasjonen skal følge. Standarden som Forsvaret har er ganske gammeldags og lite egnet for moderne teknologiske produkter, men hvis de betaler godt (og det må de!) skal de selvfølgelig få det slik de vil. Det er ikke galt å ha veldig få kapitler i en bok, og det er ikke riktig heller. Det viktigste er at du får med deg alt stoffet på en slik måte at informasjonen er lett å finne.

Hvert kapittel i boka skal også ha en struktur, og denne bør være mer eller mindre lik hele veien. Et velprøvd prinsipp er å begynne med en kort oversikt over hva kapittelet inneholder, og deretter ta for seg emnene ett etter ett. Det er da god praksis å begynne med det eller de temaene som gir litt oversikt, og så i påfølgende seksjoner gå mer og mer ned i detalj. De som jobber med XML baserte verktøy får forøvrig masse struktur "gratis". De mest kjente oppsettene for XML dokumenter har klare kjøreregler for struktur på kapittelnivå.

Det å stable på bena en struktur i boka kan gjøres på tom måter:

• Du kan skrive som en gal, bare samle informasjon ned i kapitler og seksjoner uten tanke for struktur. Når du synes du har fått med alt kan du sortere informasjonen i en logisk rekkefølge. Denne måten kan være fiklete hvis du jobber med store dokumenter og tradisjonelle tekstbehandlingsverktøy.
• Du kan lage en nøyaktig disposisjon på forhånd, og fylle ut med informasjon metodisk, ett kapittel av gangen.

Uansett hvordan du velger å gjøre det, pass på at du gir deg selv slingringsmonn slik at du kan justere og tilpasse etter hvert.

| Toppen av siden |

Omarbeiding, redigering og korrektur

Når du endelig er ferdig med boka er du slett ikke det. Før du er ferdig er det noen viktige prosesser du må gjennom:

• Faglig korrektur
• Språklig og grammatisk korrektur
• Strukturell korrektur

Stikkord for denne prosessen er:

• Fokus: Hva er det du vil fortelle?
• Form: Er informasjonen presentert i logisk sammenheng? Hvordan er bokas og kapitlenes struktur?
• Formuleringer: Har du brukt for lange setninger eller vanskelige ord? Hva med forkortelser som ingen skjønner?
• Rettskriving og layout

Den faglige korrekturen er faktisk den viktigste. Selv om teksten din er grammatikalsk feilfri hjelper det ikke hvis den inneholder faktiske feil. Firmaet ditt er ansvarlig for at de som skal lese og bruke informasjonen kan stole på at den er korrekt, og at den ikke inneholder feil eller mangler. Spesielt gjelder dette tema rundt sikkerhet.

Paragraf 2-1.2 i Lov om produktanvar sier:

Produsenten plikter å erstatte skade som hans produkt volder og som skyldes at det ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente (heretter kalt sikkerhetsmangel). Ved vurderingen av den sikkerhet som kunne ventes, tas hensyn til alle forhold som har sammenheng med produktet, dets presentasjon, markedsføring og påreknelige bruk. (www.lovdata.no)

Slik denne teksten er formet kan det levnes liten tvil om at produktets bruksanvisninger innebefattes av "dets presentasjon". Hvis en eller annen luring brekker armen eller får et kraftig stør fordi den tekniske manualen ikke inneholder gode nok beskrivelser eller advarsler er det dere som får skylda.

Språklig og grammatisk korrektur er noe du ikke bør gjøre selv. De fleste er blinde for egne skrivefeil. Gi teksten til en eller flere kollegaer som kan gå gjennom den med kritiske øyne, og vær mottakelig for rettinger og kontruktiv kritikk. Det er ganske flaut å sende fra seg en bok som inneholder mange trkkleif, stavefeil eller grammatikalske feil.

Den strukturelle korrekturen kan du heller ikke utføre selv. Her er det ganske nyttig å overlate manualen til en eller flere representanter for målgruppen. På samme måte som websider testes for brukervennlighet er det en svært nyttig øvelse å gjøre det samme med en bok. Gi gjerne testpersonen(e) en rekke konkrete oppgaver som går på å finne informasjon i boka. Hvor lang tid de bruker for å finne informasjonen kombinert med hvor høylydte beklagelser de kommer med gir deg en ganske god pekepinn om hvor brukervennlig manualen er.

Ta imot tilbakemeldinger fra alle med åpent sinn, og bruk de til å omarbeide og/eller redigere boka. Når du omarbeider boka må du også sette deg selv i kritisk modus. Sett deg nok en gang i leserens sted, og still spørsmål til deg selv. Sett også spørsmåltegn ved hva som er hensikten med de forskjellige forklaringene. Naturlige problemstillinger er:

• Hva er det jeg vil si?
• Hva må jeg gjøre med teksten for at leseren skal forstå den?
• Hva skal jeg gjøre med det som er uklart?
• Hva må jeg føye til for at forklaringene blir gode nok?
• Hva bør jeg fjerne fordi det er unødvendig detaljert eller tidligere forklart (på en bedre måte)?
• Hvilken tekst bør flyttes til et annet sted fordi det er der den egentlig hører hjemme?

Når teksten omarbeides må du endre teksten der det er behov slik at:

• Teksten skal ikke være orientert mot deg selv, men mot leseren.
• Teksten skal ikke være strukturert etter din egen skriveprosess, men på en slik måte at leseren finner frem til nødvendig informasjon på en rask måte.
• Teksten skal ikke inneholde skjulte forutsetninger.

| Toppen av siden |

Referanser

1. Skrive for å lære av Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel (Abstrakt, ISBN 9878279350156)
2. Fri som foten av Sissel Lie (Gyldendal, ISBN9788241705915)
3. Wikipedia har en artikkel om skriving

Toppen av siden | Om lenker