Teori

Hva er sakprosa?

Her er tre definisjoner:

  • Sakprosa er "virkelighetens tekster", tekster, illustrasjoner, bilder og annen informasjon som beskriver tilsynelatende og erkjentlig virkelighet og fakta. [Egen definisjon]
  • En sakprosatekst er en tekst som adressaten, ut i fra sine forventninger, oppfatter som direkte ytringer om virkeligheten. Forventingene skapes bl.a. ut fra den sammenhengen hvor teksten inngår. [Claus Detlef]
  • Sakprosa er i hverdagslig språkbruk alle tekster som ikke er skjønnlitteratur. Sakprosaen omfatter alle de tekstene i samfunnet vårt som vi ikke uten videre vil kalle romaner, noveller, dramatikk eller lyrikk. Sakprosa kan også kalles faglitteratur og brukslitteratur. [Wikipedia]

Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur er først og fremst bestemt av forholdet mellom teksten og en ikke-tekstlig (bevissthetsmessig, sosial og naturlig) virkelighet. Vi forventer av sakprosatekstene at det som blir hevdet om virkeligheten i dem, er sant eller i hvert fall sannsynlig på det tidspunktet teksten ble til. Sakprosatekster er ikke fiksjoner eller fri dikting. I sakprosatekster kan det vises til andre tekster (f.eks. juridiske), men da på en måte som er dekkende i forhold til teksten det vises til, den såkalte kilden. [Wikipedia]

Toppen av siden

Eksempler på sakprosa

I utgangspunktet vil man jo kunne tro at saksprosa kun er en beskrivelse av virkelighet i nåtid eller fortid. Således er jo en historiebok et typisk eksempel på sakprosa. Imidlertidig er det en rekke andre tekster som også trygt kan kan kategoriseres som sakprosa:

  • Avisartikler beskriver dagens virkelighet
  • Debattinnlegg er sakprosa, selv om forfatterens "virkelighet" og synspunkter kanskje ikke er overens med dine egne
  • Bruksanvisninger og manualer
  • Alle slags lærebøker

Sakprosa trenger ikke begrense seg til tekster. En dokumentarfilm er sakprosa, den beskriver gjerne virkelighet - selv om den ofte vinkler denne virkeligheten den ene eller andre veien. Et fotografi vil nødvendigvis alltid være sakprosa, såfremt det ikke er kraftig manipulert. En presentasjon er også sakprosa i den grad den beskriver fakta.

Det som er mer interessant er de tilfellene hvor sakprosa og skjønnlitteratur blandes.

Toppen av siden

Når sakprosa og skjønnlitteratur blandes

Svært ofte er det ikke slik at en gitt tekst klart og tydelig kan plasseres i en av de to båsene sakprosa eller skjønnlitteratur. Ofte er også grensene vanskelig og oppdage, og i mange tilfelle er også oppfattelsen av teksten basert på leserens oppfatninger og forutsetninger.

Et eksempel på en slik tekst er Bibelen. Hvis du er sterk i troen er Bibelen ren fakta, og selv om teksten ble skrevet for to tusen år siden og basert på den tids oppfatninger og kunnskap settes det ikke spørsmålstegn ved innholdet. Er du ateist oppfatter du kanskje Bibelen som ren skjønnlitteratur, hvor tekstene er et resultat av fri fantasi. Sannheten er kanskje noe midt i mellom?

På samme måte kan historiske romaner ofte være en blanding av fakta og visjon. Kjell Hallbings serie om US Marshal Morgan Kane var bygget på en mengde fakta om USA på slutten av 1870 årene. Skildringene av miljø og den historiske rammen rundt romanene var således ganske nær den etablerte sannheten, men historiene om den driftige marshallen var selvfølgelig oppspinn fra ende til annen. På samme måte kan historiske spillefilmer blande sjangere. Mange kjente filmer bygger på historiske fakta, og tar for seg en handling som ligger nær opp til det som virkelig skjedde. Det meste av dialogen må man imidlertidig finne på selv, for selv de flittigste historikere skrev jo aldri ned hva folk sa til hverandre! Likeså må huller i historiske fakta av og til fylles fylles med skjønnlitterær informasjon rett og slett for å få historiene til å "henge sammen".

Også i moderne tid ser vi at fakta og visjon blir blandet. USAs "etterretning" før angrepet på Irak 2003 var i beste fall et lappverk av virkelighet og fantasi, og da hjalp det jo ikke at selv informasjonen bygget på CIAs fantasi også ble presentert som fakta.

Hvem bestemmer da hva som er virkelighet og hva som er fantasi?

Toppen av siden

Hva er virkelighet og hva er fantasi?

"Beauty is in the eye of the beholder" er det noe som heter, og det samme kan forsåvidt også sies om sakprosa. Ofte er det leseren selv som må avgjøre om det som presenteres som fakta er nettopp det. Det er leserens holdninger, forutsetninger og forventninger som bestemmer dette, gjerne blandet med sunn skepsis og politisk syn.

Et eksempel på dette er politisk sakprosa. Det som er en reell virkelighet for et parti på venstre fløy er ren fantasi for de på høyre fløy, og omvendt. Selv beskrivelser av konkrete saker kan tolkes den ene eller andre veien. Bibelen er tidligere nevnt som et eksempel på blanding av sakprosa og skjønnlitteratur, og det er jo nettopp fordi ateisten og presten leser tekstene med helt forskjellig utgangspunkt.

Et siste eksempel i så måte er den såkalte "skandalepresse". I enkelte aviser og ukeblader er det jo slik at selv vedkommende som er blitt intervjuet eller har uttalt seg ikke kjenner igjen saken etterpå. Vi har også i friskt minne enkelte tyske blader som i mangel av ekte intervjuer fant på sine egne.

Toppen av siden

Må sakprosa være tørt og kjedelig?

Det er en vanlig oppfatning at sakprosa skal være saklig. Informasjonen skal jo tross alt beskrive virkeligheten. På engelsk kan man bruke begrepet non fiction om sakprosa, og dette noe negative uttrykket tilsier jo nettopp at informasjonen ikke er fiksjon.

Men sakprosa kan jo inneholde fiksjon?

Det engelske uttrykket factual prose kan også brukes, men mest dekkende er subject oriented prose, det er fordi sakprosa handler om emner.

Tidligere akademikere mente at sakprosa som en beskrivelse av virkeligheten måtte være objektivt, konsist, tørt og nøytralt. I dag er dette ikke gjengs oppfatning. I faget kommunikasjon beskrives sammenhengen mellom avsender og mottaker av informasjon, enten det er i form av tale, tekst eller på andre formater. Avstanden mellom partene skal være minst mulig, og det er viktig å fjerne flest mulig av komplikasjonene ved å formalisere kommunikasjonsprosessen.

Det er jo ikke bare nyere forskning som viser dette. Aristoteles var ganske tidlig ute, og definerte begrepene pathos, ethos og logos i retorikken. Det er kanskje på sin plass å minne om disse prinsippene:

  • Pathos blir vanligvis oversatt med ordet lidelse, lidenskap eller følelser. I retorikken danner pathos sammen med ethos og logos de retoriske bevismidlene som skaper overbevisning hos tilhørere. Pathos-argumentasjon handler om å vekke følelsene hos tilhørerne av en tale. [Wikipedia]
  • Ethos brukes ofte filosofisk i betydningen sedvane, eller moralsk holdning. [Wikipedia]
  • Logos betyr ord, tale eller resonnement. Logos-argumentasjon handler om argumentere logisk via tale. Mens ethos etablerer argumentasjon gjennom talerens karakter og pathos skaper følelsesargumentasjon, fremsetter logos argumentasjon gjennom ytringer. På denne måten skapes håndfast argumentasjon, kanskje gjennom benyttelse av harde fakta, noe som igjen er med på å underbygge talerens ethos. [Wikipedia]

Det er derfor lov å legge inn følelser i sakprosa. Ikke bare det, utstrakt bruk av metaforer er også i ferd med å bli populært og alment akseptert.

Vi klarer oss ikke uten språklige bilder når vi for eksempel skal beskrive abstrakte fenomener som forholdet mellom mennesker. [Johan L.Tønnesson 2008]

I moderne tekster er vi også gradvis i ferd med å innføre nye tegn og symboler. Symbolet "saks" er jo kjent, og de fleste av oss vet at det betyr at noe skal klippes ut. Forskjellige typer piler blir også hyppigere brukt i tekster, mens andre ikoner som "smilefjes" og "pekefingre" også dukker opp.

Nye "ord" dukker også opp i dagliglivet. Ofte blir disse arvet fra ungdommens SMS-meldinger. SMS-meldinger skal skrives fort, og siden hver melding har en begrensning på 180 karakterer innføres forkortelser. Mange av disse er igjen arvet fra engelsk kultur, uttrykk som "LOL" (lauging out loud) og "RU" (are you) blir etterhvert alment akseptert. Spørsmålet er når slike ord og uttrykk kommer på trykk i sakprosa..

Mykere og mer uformelt språk, metaforer, ikoner og er mer direkte språk er viktig for at avstanden mellom avsender og mottaker blir mindre.

Den russiske litteraturforskeren og filologen Mikhail Bakhtin hevder at adressaten er fundamental i all kommunikasjon, og at vi alltid foregriper noen svarende rekasjoner fra en tenkt adressat når vi ytrer oss. Enhver ytring bærer også tidligere ytringer i seg med spor av "gammel mening".

Toppen av siden

Er sakprosa kunst?

I mars 2007 stemte flertallet av medlemmene på årsmøtet i Norsk Forfattersentrum ned et forslag fra styret som ville gitt faglittære forfattere anledning til å søke medlemsskap. Er således faglitterære forfatter å betrakte som "mindreverdige" i forhold til skjønnlitterære forfattere? Faglittære forfattere sin egen forening; Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Retningslinjene for medlemskap i denne foreningen sier følgende:

Eksempler på utgivelser som ikke kvalifiserer til medlemskap eller stipend:
- Bruksanvisninger, manualer og brosjyrer [www.nffo.no]

Basert på dette er tekniske forfattere nederst på rangstigen, selv om flere av dem har utgitt store publikasjoner som både er over 100 sider og er gjort alment tilgjengelig, slik som vedtektene til NFF ellers krever.

Er disse problemstillingene forårsaket av at faglitterære og tekniske forfatteres tekster ikke er å regne som kunst?

Historisk sett er betegnelsen "forfatter" dekkende for en kunstner som mer eller mindre kronisk sulten skrev vakre ord i form av dikt, fortellinger og romaner. Det ligger et slags romantisk slør over dette. Statlige innkjøpsordninger har etter hvert skaffet disse sultne forfatterne brød i boksen, men like fullt er tekstene deres fremdeles kunst, selv om ikke alle forstår meningene i dem. Det er jo klart at slike forfattere er "genier" i forhold til forfattere av sakprosa!

Ikke desto mindre, allerede på slutten av 1800 tallet forsto man at det var et klart skille mellom skjønnlitteratur og annen litteratur. Det man ikke har klart å få erkjennelse for, er at sakprosa kan være kunst. Her er vi nemlig på tynn is.

Sett under ett må sakprosaens eksklusjon fra kunstinstitusjonen forklares ut fra bestemte kulturelle, sosiale og økonomiske interesser. [...] Det er en vanlig forestilling at fiksjoner er egnet for å gi leseren en helt egen type opplevelser og erkjennelser. [Johan L.Tønnesson 2008]

Nå er jo ikke nødvendigvis all skjønnlitteratur kunst heller, men det er avhengig av leserens oppfatning. Et grisete dikt skrevet på veggen på et offentlig toalett er i de flestes oppfatning ikke kunst. Plasseres det samme diktet i en bok med moderne lyrikk - gjerne med en kjent forfatter som manipulerer litt med linjeskiftene - blir det kunst likevel. Da er diktet dekket av en eller annen innkjøpsordning, og vi slipper å oppsøke offentlige avtreder for å lese det.

Når det gjelder sakprosa er det på sin plass å være tilsvarende realistisk. En brukermanual som forklarer hvordan du skal bruke en mikrobølgeovn eller skru sammen en gassgrill - begge gjerne oversatt fra engelsk, og i utgangspunktet kanskje "forfattet" av en kineser som ikke mestrer språket - er neppe kunst. Tar du for deg en bok som beskriver Norges historie blir vår oppfattelse ganske anderledes. En dyktig faglitterær forfatter som mestrer språk og kommunikasjonsformer kan uten tvil produsere noe som er vel så kunstnerisk som en skjønnlitterær historisk roman som beskriver tilsvarende hendelser.

Toppen av siden

Sakprosa satt i system

Begrepet sakprosa er i Wikipedias artikkel satt inn i følgende kontekster [Wikipedia]:

  • Kulturpolitikk (innkjøpsordninger)
  • Bokbransje (definerer "generell sakprosa" som alt som ikke er skjønnlitteratur eller lærebøker)
  • Forfatterforeninger (Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF))
  • Massemedier (mer og mer vanlig å omtale sakprosa)
  • Pedagogikk (norske eleveer skal lære å lese og skrive sakprosa)
  • Forskning og høyere utdanning (tekstkulturer)

Sakprosa blir også delt inn i forskjellige typer. I Wikipedias artikkel om sakprosa er to typeinndelinger nevn. Den første kommer fra Johan L.Tønnesson, som i 2008 definerte følgende typer:

  • Litterær sakprosa er forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere.
  • Funksjonell sakprosa er offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner eller av navngitte eller ikke navngitte privatpersoner.

Den andre kommer fra Ottar Grepstad, som i sin bok Det litterære skattkammer (1997) delte sakprosa inn i fire hovedsjangre:

  • Argumenterande og utgreiande tekstar er pamfletter, vitenskapsprosa, dialoger, brev, essaystikk og aforistisk kortprosa
  • Forteljande og skildrande tekstar er er biografiske framstillinger, topografiske skildringer og historiske framstillinger
  • Pedagogiske tekstar er lærebøker, populærvitenskap og religiøs forkynnelses- og oppbyggelsesskrifter
  • Rettleiande tekstar er oppslagsbøker og juridiske tekster

Innen hvilke sjangere finner vi da typiske brukermanualer og tekniske håndbøker? Våre dokumenter kan jo være funksjonell sakprosa, men er ikke bestandig offentlig tilgjengelige. Det kan også være rettleiande tekstar, men er ikke bestandig organisert som oppslagsbøker. Er tekniske forfattere og vårt arbeide uteglemt igjen?

Toppen av siden

Referanser

  1. Hva er sakprosa? av Johan L.Tønnesson (Universitetsforlaget, ISBN 9788215012223)
  2. Det litterære skattkammer av Ottar Grepstad (Aschehoug, ISBN 9788203260957)
  3. Wikipedias artikkel om sakprosa

Toppen av siden | Om lenker

Valid XHTML 1.0 Transitional